«Skuespillerkunsten» i Morgenbladet

Posted by on apr 20, 2015 in Journal | No Comments

MORGENBLADET 10.04: Sterkere for hver akt. En ny teaterhistorie ser filosofisk på skuespilleryrket, og ender, fra et tendensiøst utgangspunkt, som en svært engasjert fremstilling av skuespillerkunstens ulike forgreninger inn i vår tid.

Øystein Stene er på kort tid blitt en viktig premissleverandør i norsk scenekunst. Han er en teoristerk førstelektor ved Statens Teaterhøgskole (et sted som neppe kan sies å ha prioritert det teoretiske i sin eksistenstid), og han har markert seg som skjønnlitterær forfatter og filmregissør. Nå har han ønsket å skrive «en bok som forsøker å avgrense kunstformen, hvordan den oppsto, på hvilke måter den har utviklet seg, og hvordan den utøves i dag». Altså en slags samlet teaterhistorie med fokus på skuespillerkunsten.

Konvensjonell start. Stene tar oss gjennom en tidlig sjamanistisk/ritualbasert tradisjon, fremveksten av det klassiske greske teatret (i hovedsak tragedieskue- spillerne), via det romerske (komedier og arenaforestillin- ger). Han lister seg lettbent frem til middelalderen – hvor de kristne gudstjenester utvikler seg til å bli fiksjonspregede iscenesettel- ser i kirkene, hvoretter håndverkerlaugene i byrommet gradvis overtar – og vi er fremme ved de profesjonelle skuespillertruppene i for eksempel det elizabethanske teateret Shakespeare virket ved.

Det er konvensjonelt og i høyden brukbart som en fremstilling av teaterhistorien for unge studenter. Teater for Stene er i denne perioden hovedsakelig noe vestlige menn driver med i bygninger skapt for teater innen- for en pre-kolonialistisk kanon som fremhever tekstteater og det retoriske. Kjenn på denne: «Helt frem til 1500-tallet skulle kvinner bare unntaksvis være aktører på teatret.» Jaha? Nei, da er det noe galt ute og går med definisjonen av teater. Hvor er fremstillingen av det dyonisiske, av karnevalstradisjoner, av fruktbar- hetsritualer, opptog, lek, dans, sang, det taktile – alt det som også utgjør teater? Teater er uhyggelig mye mer enn at menn står og snakker frem tekster skre- vet av forlengst døde menn mens de «karakteriserer» eller spiller en «rolle». Det er vranglære.

Filosofer om teater. Ettersom vi nærmer oss vår tid, blir Stenes teatersyn gradvis mer nyanserikt og tillitvekkende, hans fremstilling av fransk klassisisme, opplysningstid og overgang til romantikken fremstår grei nok i denne litt summariske formen. Diskusjonen omkring «innlevelse» og «teknikk» får forrang i fremstillingen av tidens skuespillere.

Stenes bakgrunn i blant annet filosofi gjør at han gjennomgående skaper fine kombinasjoner gjennom å la ulike filosofer og tenkere «kommentere» skuespillerkunsten: fra Hegel og Kierkegaard, til Pavlov, Freud og Merleau-Ponty, og videre til Jacques Derrida og Judith Butler. Her er Stene en svært god og omsorgsfull pedagog. Han etablerer tre senere tidsepoker som han vil kontekstualisere gjennom: 1850– 1950 (fra naturalist til politiker), 1950–1990 (fra filmstjerne til performancekunstner) og 1990– 2015 (fra coach til realitystjerne).

Tre hovedlinjer. Under romantikken endrer publikum seg, og nye krav til både innhold og fremstilling vokser frem. Gradvis lukker skuespilleren seg bak en «fjerde vegg» – som et borgerlig publikum titter inn i. Regissørprofesjonen vokser frem, og behovet for mer metodisk og systematisk arbeid blir nødvendig.

I det modernismen sprenger seg frem (i teaterforstand: i skjæringspunktet mellom naturalismen og symbolismen) i årene før den russiske revolusjonen, utvikler russiske Konstantin Stanislavskij sine (til dels ennå hegemoniske) ideer om en realistisk skuespillerkunst basert på innlevelse og teknisk skolering. Parallelt bedriver teatermodernistene, hos Stene godt illustrert gjennom en annen russer, Vsevolod Meyerholds eksperimenter med anti-litterær, anti-realistisk teatralitet, biomekanikk (ekspressivt fysisk «maskinspråk»), agitprop med mer. Og da har man landet hos tyskeren Bertolt Brecht, som gjennom sin verfremdungsteknikk ønsket at skuespilleren i en episk form også skulle bryte den fjerde veggen og kommentere spillet direkte. Fiksjoner skal skapes og sprenges.

Disse tre hovedlinjene (realisme, teatralitet, metateater), delvis gjenomhullet av etterkrigstidens manglende tro på overgripende «modeller», skal komme til å prege utviklingen frem mot de mange skuespillertypene vi møter i dag.

Begrunner godt. I perioden etter andre verdenskrig undersøker Stene grundig og engasjert arven etter Stanislavskij. Han følger både de russiske arvtagerne og særlig de amerikanske. I USA blir det en sømløs overgang mellom teater og filmindustri, kravet til «ektehet» blir stadig mer et spørsmål om filmmediets behov for en spesiell og salgbar skuespillertype. Her har Stene store kunnskaper som han deler engasjert og systematisk. Ulike grader av privat, personlig, emo- sjonell, mimetisk og teknikkbasert skuespillerkunst blir diskutert og perspektivert.

Stene begrunner godt sin påstand: At disse tydelige kategoriene, skillet mellom «innlevelsesteatret» og det teatrale/dokumentariske/performanceorienterte teatret, i løpet av den post-modernistiske vendingen oppløses – og en sammensatt og ny skuespillertype vokser frem. Skjæringspunktene mellom det dokumentariske og det fiksjonelle er etter hvert i konstant og nyansert spill.

Her sammenfører Stene teaterfaglige og samfunnsmessige utviklingstrekk på en forbilledlig måte. Han åpner opp et spennende landskap hvor det er blitt mye mer krevende, og svært interessant, å være både skuespillerstudent, skuespiller, regissør og publikum. Jeg tror denne delen av boken holder god internasjonal standard. Hadde Stene anvendt dette mer nyanserte synet på teater idet han så seg lengre bakover i historien – hadde også den første delen av boken blitt svært relevant.

KAI JOHNSEN, regissør og dramaturg

Webversjon av artikkelen