Intervju Ny tid

Posted by on apr 3, 2014 in Journal | No Comments

NY TID 14.03: Bokintervju. – Gratulerer med ny bok Øystein Stene! «Zombie Nation» beskrives av forlaget ditt, Gyldendal, som «en eksistensiell zombieroman». Kort fortalt hva vil du si hva boka handler om?
– Sånn rent utvendig handler den om en fyr som dukker opp på en øy midt i Atlanterhavet, uten identitet, uten forhistorie. Øyas myndigheter gir ham et navn, en identitet og et yrke: Johannes van der Linden, arkivar ved øyas byarkiv. Johannes oppdager at øya hemmeligholdes av vestlige styresmakter, og at han og de andre øyboere er levende døde. Noe mer burde jeg vel ikke avsløre, jeg vil jo helst at folk skal lese boka sjøl…

– For en som bare har møtt zombier sammen med Brad Pitt i filmen «World War Z»: Hvorfor lese, og hvorfor skrive, en zombiebok?
– Fortellinger om levende døde har jo eksistert til alle tider, i alle kulturer. Jeg tror de sier noe om måten vi forholder oss til døden og det døde på. Vår tids zombie stammer fra Romeros kult-splatter «Night of the Living Dead» fra 1968: Fra da ble zombien en del av populærkulturen, en kjøttetende ekling som det gjelder å hugge ned for fote. Jeg ble interessert i dette fenomenet, hva det sier om oss, om kulturen. Og jeg ble forbauset over hvor få som har brukt zombier til å si noe eksistensielt – og, som i «Zombie Nation», bruke den symbolsk, i en allegorisk fortelling.

– Hva viser så denne allegorien til?
– Jeg tenker at en interessant allegori ikke kan oppsummeres entydig og enkelt, den er gjerne også paradoksal. Men en av de tingene som har vært vesentlig for meg, er å belyse vårt forhold til det døde, det lammede, det traumatiserte, det som vi ikke makter å forholde oss til. Kanskje både på et eksistensielt, politisk og kulturelt.

– Du har fortalt at de første 100 sider kan for deg leses som en parodi på vår integreringspolitikk. Det blir kanskje dumt for en forfatter å overforklare en roman, men prøv gjerne!
– Ja, altså, her kommer det folk som har deltatt i kriger, som er traumatiserte, som har mistet sine nærmeste, som har opplevd lidelse og tap som ingenting kan bøte på. Og det som møter dem, er et samfunn som konkluderer med at det viktigste er å lære norsk hurtigst mulig. For meg er dette fokuset på normalisering både absurd og skremmende. På samme måte med zombiene på øya Labofnia i boka; de er stein døde, men later som ingenting liksom.

– Vi er altså i «Labofnia». Stavekontrollen min foreslår da isteden «lobotomi». Er øynavnet inspirert av denne brutale og avleggse behandlingen? Eller annet?
– Hehe, godt forsøk! Anmeldere har foreslått litt av hvert. VG mente at det henspiller på «Lab of the Dead», et zombie-dataspill som handler om å overleve med zombier. Odd W. Surén i Dag og Tid kom til at det eneste fornuftige anagrammet er OL-Fabian, og konkluderte med at navnet i seg selv er meningsløst. Jeg elsker hemmelige koder i romaner, og jeg er selvsagt ikke villig til å avsløre dem sånn uten videre…

– Geografisk ligger Labofnia i havet et sted mel-lom Europa og Nord-Amerika. Som et nordlig Zombie-Azorene. Et interessant valg av sted. Tilfeldig?
– Dette et jo et mytisk havområde, og sjøfarere har funnet øyer her mange ganger, øyer som siden aldri har blitt gjenfunnet. Både Frisland, St. Brendans øy og Buss Island er fantomøyer i Nord-At-lanteren som har vært inntegnet på mange sjøkart, sistnevnte helt opp til 1800-tallet. Både Atlantis og Thomas Moores «Utopia» har vært plassert i samme område. Dette stedet, der ute hvor kontinentalplatene fra den gamle og nye verden møtes, har en eller annen mytologisk kraft i vår kultur.

– Du fletter også inn mer eller mindre konkrete historiske hendelser og skikkelser som Brendan sjøfareren (ca. 486-ca. 577), som for øvrig ser ut som har blitt veldig gammel, 91 år må ha vært gammelt på 500-tallet. Hvorfor gjør du et slikt grep?
– Jeg ville vise de levende sitt perspektiv på de døde. Og jeg ville sannsynliggjøre denne øya i et reelt historistisk perspektiv. Konstruere en konspirasjonsteori fra bunnen av. Til min forbauselse viste det seg at jeg kunne lese en hvilken som helst europeisk historisk begivenhet i lys av en denne fantasien, jeg har stort sett holdt meg til fakta. Det har gjort meg ydmyk når det kommer til vårt forhold til historien: I grunnen er det mulig å argumentere for et hvilket som helst narrativ.

– De levende døde som ankommer Labonfia har en viss allmennkunnskap, men ingen personlig historie, og de ender opp med å imitere levende mennesker. Finnes det noen link mellom labofniere hvordan du oppfatter enkelte nordmenn?
– Jeg tror ikke det er tilfeldig at denne romanen er skrevet av en norsk forfatter; dette med overflate og normalisering, dette forståelsesfulle og sympatiske miljøet, denne tilsynelatende joviale holdningen, er vel noe typisk norsk. Og under der, en ulmende uro og følelse av fremmedhet som vi ikke aner hva vi skal gjøre med. Som en italiensk venn av meg, bosatt i Norge, sier: Dere har ingen ytre fiender, desto mer kjemper dere med de indre.

– Hvilket forhold har du til Norge?
– Jeg opplever landet vårt som en grenseløs selvtilfreds nasjon, med en naiv forestilling om sin egen uskyld i global sammenheng. Historien er full av eksempler på hvordan vi fortrenger andre perspektiv; ta for eksempel Knut Rød, den norske ikke-nazistiske politimannen som var ansvarlig for deportasjonen av storparten av jøder under krigen. Likevel ble han frikjent i landssvikoppgjøret. Det er ikke historien om Knut Rød vi liker å høre i dag, det er historien om Max Manus.

– Hva savner du i dette landet hvor nordmenn bor?
– Jeg savner religiøsitet og mystikk. Jeg savner åndelighet og en åpenhet for folk med andre perspektiv enn en sånn A4 humanistisk-rasjonell verdensforståelse.

– Du fortalte meg tidligere at «den norske væremåten, fravær av følelser, fravær av liv, har vært viktige inspirasjoner.» Fortell gjerne mer!
– Hehe, ja det går vel akkurat på det, at det for meg blir noe utrolig kaldt med et sekularisert, semi-ateistisk og tilsynelatende jovialt samfunn med overdreven tro på logiske løsninger. Jeg tror ikke vi kun er rasjonelle vesener, så for meg er det helt meningsløst å tro at man kan implementere rasjonelle løsninger. Jeg synes det blir nesten absurd i den politiske retorikken; ta den saken med Liv Signe Narvasetes sinne. Jeg tenker hun ble småirritert og kanskje svarte litt vel bryskt, men det er jo fullstendig absurd at hun må gå kanossagang i media og be om unnskyldning for oppførselen sin. Skal ikke folk få lov til å bli sinte? Lei seg? Hjelpeløse? Skamfulle? Sjalu? Ekstatiske? Denne redselen for lidenskap er totalt zombieaktig for meg.

Les intervjuet i Ny tid